|
På Usher fort i James Town |
Forrige fredag drog eg og Kirsten, ho
eg bur i vertsfamilie med, til eit av dei fattigare strøka av Accra.
I guideboka sto det at ein ikkje har vore i Accra før ein har vore
der, og då kunne vi ikkje gjere anna enn å dra dit. Opprinneleg var
det i denne bydelen, kalla James Town, at slavehandelen fann stad.
Både atmosfæren og dei falleferdige forta vitna om at denne
historiske bakgrunnen framleis prega bydelen. Menneska såg litt
mistenksomt på oss kvite og vi fekk ikkje like mange hyggelege
kommentarar som «ha ein fin dag» slengt etter oss, som vi er vant
til. Sjølv om atmosfæren ikkje var like hyggeleg som der vi
vanlegvis vankar, følte eg meg ikkje på noko tidspunkt trua. Eg
vart i staden sjokkert av alt søppelet som velta ut frå butikkar og
ned over stranda. Eg har tidlegare snakka med ghanesarar om
søppelproblematikken i landet, og dei hevdar at det handlar om uvit.
Dersom det er tilfelle, er James Town den staden med flest uvitande
menneske eg har vore på i heile mitt liv.
|
Ved fyrtårnet |
|
Eg og Kirsten |
Vi fekk etterkvart selskap av ein lokal
mann som tok på seg ansvaret å guide oss rundt i området. Han
sørga for at vi fekk komme opp i fyrtårnet med utsikt ut over havet
og til min store glede; over heile Accra. Det er første gong eg har
sett byen frå fugleperspektiv og no fekk eg verkeleg forståing for
kor stor byen er. Eg har høyrd at Accra er den største hovudstaden
i vest Afrika, kjelda er ikkje veldig påliteleg, men at det er ein
stor by er det i alle fall ikkje tvil om. Her bur det nesten like
mange menneske som i heile Noreg og det finnes nesten ikkje anna enn
einetasjes hus. Så du kan tenke deg kor langstrakt byen er som
rommar alle desse husværa på eit plan.
|
Slik ser heimane i James Town ut frå fugleperspektiv |
Etterpå bevegde vi oss ned til eit
fiskarsamfunn ved havet i James Town. Her var det verkeleg fattigsleg
og fleire av dei som budde her hadde ikkje klær. Fiskarfamiliane
heldt til i skeive skur og levde stort sett av dei gåvene sjøen
binger dei. Då vi entra fiskarlandsbyen slo ein sterk stank mot oss.
Det er ikkje mogleg å beskrive luktene som reiv i nasen, men eg kan
seie såpass at det lukta verre enn på den eklaste utedo, så då
kan du kanskje tenkje deg. Det tok litt tid før eg vart såpass vant
til luktene at eg kunne ta til meg alt av inntrykk rundt meg. Det var
ei tanke som slo meg medan eg gjekk der i det som føltes ut som ein
bosshaug, nemleg kor ufatteleg heldig eg er som er født i Noreg. Eg
håper bileta kanskje kan gje de ein smakebit av kor heldige vi er,
for som ein seier; «eg trur det ikkje før eg får sjå det». Så
her kjem det litt bilete til ettertanke, og dei hugs at dei er teke
frå den same verda som vi bur i.
|
På stranda ved fiskarlandsbyen |
|
Dette lever dei av - fisk i alle variantar. Her ser de bilete frå når dei røyker fisken |
Håper de har hatt ei fin helg elles! Mange varme tankar frå Ghana <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar