søndag 15. september 2013

This is Accra

På Usher fort i James Town


Forrige fredag drog eg og Kirsten, ho eg bur i vertsfamilie med, til eit av dei fattigare strøka av Accra. I guideboka sto det at ein ikkje har vore i Accra før ein har vore der, og då kunne vi ikkje gjere anna enn å dra dit. Opprinneleg var det i denne bydelen, kalla James Town, at slavehandelen fann stad. Både atmosfæren og dei falleferdige forta vitna om at denne historiske bakgrunnen framleis prega bydelen. Menneska såg litt mistenksomt på oss kvite og vi fekk ikkje like mange hyggelege kommentarar som «ha ein fin dag» slengt etter oss, som vi er vant til. Sjølv om atmosfæren ikkje var like hyggeleg som der vi vanlegvis vankar, følte eg meg ikkje på noko tidspunkt trua. Eg vart i staden sjokkert av alt søppelet som velta ut frå butikkar og ned over stranda. Eg har tidlegare snakka med ghanesarar om søppelproblematikken i landet, og dei hevdar at det handlar om uvit. Dersom det er tilfelle, er James Town den staden med flest uvitande menneske eg har vore på i heile mitt liv.
Ved fyrtårnet 

Eg og Kirsten 
Vi fekk etterkvart selskap av ein lokal mann som tok på seg ansvaret å guide oss rundt i området. Han sørga for at vi fekk komme opp i fyrtårnet med utsikt ut over havet og til min store glede; over heile Accra. Det er første gong eg har sett byen frå fugleperspektiv og no fekk eg verkeleg forståing for kor stor byen er. Eg har høyrd at Accra er den største hovudstaden i vest Afrika, kjelda er ikkje veldig påliteleg, men at det er ein stor by er det i alle fall ikkje tvil om. Her bur det nesten like mange menneske som i heile Noreg og det finnes nesten ikkje anna enn einetasjes hus. Så du kan tenke deg kor langstrakt byen er som rommar alle desse husværa på eit plan.

Slik ser heimane i James Town ut frå fugleperspektiv
Etterpå bevegde vi oss ned til eit fiskarsamfunn ved havet i James Town. Her var det verkeleg fattigsleg og fleire av dei som budde her hadde ikkje klær. Fiskarfamiliane heldt til i skeive skur og levde stort sett av dei gåvene sjøen binger dei. Då vi entra fiskarlandsbyen slo ein sterk stank mot oss. Det er ikkje mogleg å beskrive luktene som reiv i nasen, men eg kan seie såpass at det lukta verre enn på den eklaste utedo, så då kan du kanskje tenkje deg. Det tok litt tid før eg vart såpass vant til luktene at eg kunne ta til meg alt av inntrykk rundt meg. Det var ei tanke som slo meg medan eg gjekk der i det som føltes ut som ein bosshaug, nemleg kor ufatteleg heldig eg er som er født i Noreg. Eg håper bileta kanskje kan gje de ein smakebit av kor heldige vi er, for som ein seier; «eg trur det ikkje før eg får sjå det». Så her kjem det litt bilete til ettertanke, og dei hugs at dei er teke frå den same verda som vi bur i.
På stranda ved fiskarlandsbyen
Dette lever dei av - fisk i alle variantar. Her ser de bilete frå når dei røyker fisken

Håper de har hatt ei fin helg elles! Mange varme tankar frå Ghana <3  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar