onsdag 9. oktober 2013

Når enden er god, er allting godt




Med utsikt over Afrika

 No er det nesten to veker sidan eg kom tilbake til Noreg, og mykje har skjedd sidan eg omfamna kjærasten min på flyplassen. Eg har derimot ingen intensjonar om å fortelje dykk om alt eg har opplevd dei siste to vekene, men eg vil takke for meg ved å sjå tilbake på mine 6 veker i Ghana. Sjølv om eg ikkje har hatt veldig mykje tid til å reflektere over det eg har opplevd, har eg likevel fått litt avstand til opplevinga, noko som har gjeve meg eit litt anna perspektiv enn når eg var der nede.

Dei første dagane i Ghana syntes eg at alt var veldig nytt og spanande. Ingenting var som heime, verken maten, kulturen, luktene eller menneska.  Eg var eventyrlysten og ivrig etter å ta fatt på arbeidsoppgåvene som låg i vente. Det tok derimot ikkje lang tid før denne første ekstasen gjekk over til skepsis. Ting var ikkje som forventa på jobb og i huset eg budde. Ingenting skjedde som avtalt og eg opplevde at dei eg jobba med var ineffektive og lite strukturerte. I tillegg til utfordringane på jobb gjekk det no opp for meg at eg skulle bu i desse omgjevnadane i over ein månad til!

Bilete frå den første helga mi - alt var ein fryd!
Tanken på å ikkje føle seg ordentleg rein på meir enn 4 veker (fordi eg måtte dusje frå bøtte) høyres kanskje gale ut, men var på langt nær det som plaga meg mest. Å måtte leve i eit skittent hus, gå på gater som stinka kloakk, tilbringe 3 timar dagleg i den forferdelege trafikken, ete ris kvar dag, vakne fleire gongar om natta på grunn av leven, alt dette var ting som verkeleg kjentes som ein byrde i kvardagen. I tillegg til dette sakna eg trygge Noreg, familien min, vener og ikkje minst Johannes. Alle desse kjenslene kom skyljande over meg som ei bølgje og det var ei lita stund eg tenkte at eg berre skulle gje opp og dra heim. Etter å ha snakka med menneske rundt meg og tatt ein runde med meg sjølv, bestemte eg meg for å bli. Eg er ikkje ein som gjer opp.

Takka vere farmor som lærte meg å vaske tøy for hand, hadde eg reine klær i Ghana. 
Etter dette bestemte eg meg for å gjere noko med det eg ikkje trivdes med. Eg prøvde å påverke organiseringa og effektiviteten på jobb, eg fekk flytta til ein hyggeleg vertsfamilie som budde mykje nærmare jobb og eg begynte å utforske andre moglegheiter i matvegen. Resultatet av dette var at eg klarte å snu det eg hadde oppfatta som vanskeleg. Eg fekk meir overskot og etter kvart følte eg at det var eg som støtta dei rundt meg. No i etterkant ser eg at dette kanskje er noko av det viktigaste eg lærte i løpet av opphaldet. Evna til å halde ut og snu det som er destruktivt, det er eigenskapar eg heilt klart vil dra nytte av seinare i livet. Tusen takk til alle som støtta meg undervegs!


Ut over dette er det fleire andre tankar og erfaringar eg sit igjen med frå Ghana. Eg vil ikkje gå inn på alt her, då kunne eg nok ha skreve ei bok, men eg vil trekke fram ei hending som sette spor. Då eg var i Busua møtte eg to brødre som ville vise meg vegen til eit tidlegare slave-fort. I byrjinga syntes eg at dei var litt innpåslitne, men så bestemte eg meg for at dei skulle få vise meg vegen. Eg begynte å snakke med brødrene, som fortalde at dei var 6 og 15 år gamle. Det tok ikkje lang tid før eg forstod at dei ikkje hadde mykje her i verda, verken framtidshåp eller andre ting. Eg bestemte meg difor for å gjere den dagen til noko dei ville hugse. Eg kjøpte slippersar til den yngste guten som gjekk barbeint og har vart så glad! Han hadde i løpet av sitt seksårige liv aldri hatt sitt eige skotøy.

Vel inne på fortet vart vi fortald historier om korleis slavane vart behandla, då den minste guten brast i gråt på grunn av at det gjorde så sterkt inntrykk. Eg ville trøste han, og strekte ut hendene for å gje han ein klem, men guten visste ikkje kva han skulle gjere! Det at ein 6 år gammal gut ikkje visste korleis han skulle gje ein klem, gjekk meir inn på meg enn alle historiene om slavane. Då eg først fekk vist han korleis han skulle klemme, ville han ikkje sleppe taket.

Turen med dei to gutane enda med at eg kjøpte ein is til kvar av dei, som dei nøyt med eit smil om munnen. For min del enda det ikkje der. Inntrykka eg hadde fått i løpet av dagen svirra inni hovudet mitt. Tenk så utruleg heldig eg er som er født i Noreg! Det var heilt utenkeleg for meg at ein 6 år gamal gut aldri hadde hatt sko på beina. I Ghana forstod eg også at det ikkje er ei sjølvfølgje at ein kan lese og skrive. Det er så mange slike goder som er heilt grunnleggjande for oss i Noreg og som vi tek for gjeve, men som andre menneske berre kan drøyme om. Vi lever alle på den same jorda og under dei same stjernene, likevel har vi så forskjellige føresetnader og framtidsutsikter. Det som satt sterkast spor var likevel då eg forstod at ikkje alle opplever nærleik. Sjå for deg at du aldri har fått ein klem! Eg vert trist av å berre tenkje på det. Frå og med den dagen bestemte eg meg for å være flink til å vise at eg set pris på dei rundt meg og ikkje spare på klemmar. Å vere rik på nærleik og kjærleik er etter mi meining den viktigaste rikdomen ein kan ha. Dagen med dei to brørne blei nok minnerik for deira del, men kanskje aller mest for meg.

Ei kvit jente er ein attraksjon i seg sjølv for nyfikne elevar
Når folk no spør meg korleis det har vore i Ghana, svarer eg at det var ei fantastisk oppleving, men også utfordrande. Det var fantastisk i form av at eg fekk erfare korleis det er å leve og jobbe i eit heilt anna land, vart kjent med mange fantastiske menneske og fekk reist til flotte stader. Når nokon spør om eg ikkje var godt nok forberedt sidan eg syntes ting var vanskeleg, vil eg forsvare meg med å seie at ein kan forberede seg så godt ein kan, men ein klarer ikkje å forstå korleis det eigentleg er og korleis ein sjølv reagerer før ein står midt i det. Utfordringane som oppsto undervegs opplevdes vanskelege der og då, men i etterkant veit eg at eg har vokse mykje på å handtere dei. Eg er veldig takknemleg og litt stolt over det eg har gjort. Eg kjem alltid til å hugse turen til Ghana som eit spanande eventyr!

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute… Takk for meg!

Slik kjem eg til å hugse Ghana: grønt, vakkert og kjekt!
Klem frå Karina Sofie <3